En levende legende

 

Ingen annen rase er mer glorifisert og mer romantisert og påheftet så mange legender, historier og skrøner som sankt bernharshunden, som av flere årsaker har hatt magnetisk tiltrekningskraft på sådanne så vel som på et bredt publikums oppmerksamhet. Det siste befordrer i høy grad det første. Den brede interessen for rasen skyldes flere forhold.

Fortidens beretninger om heltemodige redninger fra laviner og kuldedød var godt ”stoff” – et begrep, der er eldre enn ukeblad. I 1832 brakte St. Blicher således i tidsskriftet ”Diana” en utførlig og hjertegripende historie om den berømte ”Barry`s” redningsdåd ”barneredningen.”

Da hundene i forrige århundre begynte og spre seg fra klostret på Store Sankt Bernhard, kom de i mange tilfeldige til toneangivende mennesker som den engelske kongefamilien, dronning Viktoria og prins Albert så vel som dronning Alexandra samt den russiske tsarfamilien. Tilknytning til sådanne kretser gir over en bred front god reklame. Størrelsen og pelsen gav et imponerende inntrykk, og bortsett fra at man for 50-100 år siden mer tenkte på en hund som en vakthund, så har begrepet STØRRELSE alltid hatt en besettende effekt på mennesker.

Da sankt bernhardshunden kom fra en lokalitet i rimelig nærhet av Danmark, var den allerede representert her i slutten av forrige århundre og hadde ved første verdenskrig en betydelig utbredelse.

Våre beste- og oldeforeldrer hadde derfor personlige erindringer om rasen. Dette har befordret den opp mot vår tid som et ”folkeeie”-uten at den antallsmessigt var dette.  

 
 
 
 
 
 

HISTORIKK

 

 Klosteret på store Sankt Bernhard. Gjennom århundrene ly og rastested for reisende, som var på vei gjennom Europa, kryssende Alpene. I dag har tunneler gjennom Alpene gjort dette til historie, og klostret har blitt et moderne turistmål. I sommertiden holdes det hunder i klostret, vinteren tilbringer de i en kennel nedenfor.

 

 
 
 
 
 
 

Sankt bernardshunden har fått navn etter munken Bernhard de Menthone som grunnla et kloster i år 962. Klosteret ligger i et pass ovenfor Aostadalen, i det fjellmassivet som skiller det nåværende Italia og Sveits. Bernhard fikk helgenstatus etter sin død, og klosteret, passet og alt som hadde med det å gjøre, kom under helgenens beskyttelse og fikk navn etter den samme helgenen.

 

Passet ble brukt av forskjellige folkeslag allerede år 300 f. kr. Disse hadde med seg store tunge hunder, men man antar at hundene romerne brukte for å drive og vokte proviantenbuskapen de brakte med seg til Alpene for 2000 år siden, hadde den største innflytelsen på rasen. Dog mener noen historikere å ha funnet 3000 år gamle relieffer av asiatiske hunder som ligner svært på korthåret st.bernhardshund.

 

I middelalderen ble de mye brukt som vakthunder, så forsvinner sporene etter rasen fram til 1350 da en st. bernhardslignende hund dukker opp i våpenskjoldet til noen adelsfamilier.

 

Hundene kom først til klosteret i 1660- 1670 årene, og rasen fikk sitt navn på 1860-tallet, før den tid ble de bare omtalt som alpemastiffer. Og det er på 1600-tallet at beretningene om hunder som hjalp munker å finne mennesker som hadde gått vill i fjellet, eller kommet bort i snøstormer, dukker opp.

I følge 300 år gamle nedtegnelser var hundene som regel helhvite og mer lik raser som rafeiro de alentejo, pyreneisk mastiff eller pyrineerhund, og mer korthåret enn dagens st. bernhardshund. De var også mindre og hadde utmerket sporingsevne.

 

I år 1830 ble klosterets kennelbygning og de fleste hundene tatt av et ras, og man antar at det etter denne hendelsen, og for å unngå sterk innavl, ble krysset inn newfoundlandshunder, pyrineerhunder og danske dogger for å få opp antallet hunder ved klosteret.

Den første oppdretteren av rasen, foruten klosteret, var Henri Schumacher (1831-1903) i Bern. Han stiftet i 1884 Den sveitsiske St:Bernhardsklubben.

 

Den første alpemastiffen kom til England i 1815, og stod senere modell for Landseers berømte oljemaleri der to hunder (den ene med konjakktønne om halsen) gjenoppliver en halvt nedsnødd person. Hundene på dette maleriet ligger mye tettere opp til dagens st. bernhard, enn samtidens hunder gjorde.

Munkene beholdt ikke de langhårede hundene, men ga dem bort til bøndene nede i dalen fordi pelsen tilsynelatende var til hinder for hundens oppgaver i klostertjenesten.

 

 

På 1860-tallet ble rasen oppdaget av en engelsk prest på besøk i klosteret. Cuming Macdona begynte å kjøpe hunder fra bøndene nede i dalen og tok de med hjem til England. Man våger å påstå at det var han som la grunnlaget for den moderne st. bernharden. Macdona hadde nese for butikk og det viste seg i stor produksjon og et betydelig antall eksporterte hunder. Ikke minst var han ansvarlig for mange av de fantasifulle heltehistoriene om livreddende sankt bernharder.

Sankt bernhardshunden hørte til de virkelig vanlige rasene rundt 1880 og fram til slutten av 1930-tallet i vestverdenen. Etter siste verdenskrig sank etterspørselen og antallet har siden aldri nådd de samme nivåer.  

 
 
 
 
 
 

Den berömte Barry (c:a 1800-1814)

Det er dokumentert at Barry redda ca 40 st mennesker.

På hundekirkegården i Paris står det en stor minnesstein for han.

Barry står utstoppet på Det naturhistoriske museum i Bern.

 
 
 
 
 
 
 Professor Walter Huber (1917-1984), director of the Natural History Museum Berne.  W. Huber at the historical moment in 1978 when he finally removed the little barrel that hung on Barry's neck for over 50 years. One more legend hopefully died once and for all!
 
 
 
 
 
 

Schweizisk Sankt Bernhard klubb

I 1884 grunnlades den schweiziske Sankt bernhard klubb og man fastsatte standard for rasen. Denne standard står stort sett oforendret i dag og er opptatt av alle lender unntatt England. Den betegnes nu ”Den Internasjonale standard, anerkjent av FCI ” 

 
 
 
 
 
 

Opprinnelse og bruk - arbeidsbakgrunn

St. bernhardshunden var i utgangspunktet en landbruks- og gårdshund med oppgaver som å vokte, drive buskap mellom markene, og virke som trekk og lastedyr. Ble også brukt som sporhund (menneskespor) og som redningshund i områder med mye snø.

I egenskap av gårds- og buskapsvokter kan alle St. bernharder ha en viss skarphet, men aggressivitet er uønsket. Oppgaven var i første rekke å skremme bort uønskede inntrengere med sparsomme bjeff og ruse ut mot en inntrenger for å skremme, og angripe om dette var nødvendig.

Det å patruljere området på dag og nattetid hørte også med til arbeidsoppgavene. En St. bernhard kan fortsatt dette, men er ganske stedegen og vil ikke streife vidt omkring, den kan godt plassere seg oppe i terrenget hvor den lett kan følge med alt som skjer.

Tidligere ble de brukt som buskapsdrivere. De fulgte og drev dyra, samt ledet de som kom på avveie tilbake til flokken. Hundene var også i stand til å stanse dyr på flukt, blant annet ved å holde i dyrets hale, eller ved å snappe etter hode og hals.

Som trekkhund ble det sagt at den blant annet trakk snøplog i distriktet rundt klosteret og lastekjerrer på sommers tid. Arbeidstempoet var moderat, slik at det ikke bød på problemer å holde følge i vanlig gange.

Som sporhund var sankt bernharden rolig og systematisk, uten lyd og stress.

 
 
 
 
 
 

Mentaliteten

Overalt i faglitteratur møter vi glödande begestringer over vår rases tempramang

Lojal, pliktoppfyllende, arbeidssøkende, uredd, vaktsom, sterk flokktilhørighet, våken, tålmodig, klok, barnevennlig, rolig.

For år tilbake hadde meningsmann i visse tilfällen andre meninger.

Opp til 1950 var hundene meget innavla i Danmark, og det kan ha gitt dårlige utslag i denne retning.

I årevis har vi imidlertid vart vant til at se noenlunde det førstnevnte. Riktige familjehunder, hvis største gener av avl, skitten pels i dårlig vær og mangel på oppdragelse. Det var innenfor pelsen det måtte vare i orden, temprarmangsmässigt.

 Men det er fortielse av fakta, at det ikke finnes andre tempramanger. I de senere år har vi med et stadigst bredere importert materiale med varierende psyke fra nervøsitet til aggresjon. 

 
 
 
 
 
 

Oppførsel

Dette er basert på hundens opprinnelige adferd og arbeidsoppgaver. Gjennom dagens målrettede avl og oppdrett, har mange av disse egenskapene blitt tonet ned hos St. bernharden, men man kan finne dem igjen, kanskje spesielt i forbindelse med den fysiske og psykiske kjønnsmodningen hos hunden.

 

Sankt bernharden har sin bakgrunn i de store voktende og buskapsdrivende rasene, noe som i voksen alder gjør den til en modig og uredd hund.

Disse rolige hundene virker sindige, men kan også oppvise en utrolig livlighet man ikke tiltror en hund av den størrelsen. De er også språksikre, dvs leser menneskers og hunders språk uten misoppfatninger

Finner den en situasjon truende, aksjonerer den med overraskende hurtighet og kan “angripe” både mennesker og hunder. Og som hos de andre riktig store rasene, kan St. bernharden sette seg på offeret. Den ypper sjelden til slagsmål, bevisste som de er på egen størrelse og styrke.

Vaktadferden utvikles i forbindelse med hundens fysiske kjønnsmodning, hos St. bernharden etter 1-års alderen. Den blir ikke helt voksen verken kroppslig eller mentalt før i 3-års alder, noen ganger senere.

I likhet med andre store vokterraser har St. bernharden en ganske stor kroppssone, det vil si at selv en tilsynelatende hvilende hund er på vakt og kan kjapt fare opp dersom en ukjent kommer for nær.

Hunden er i tillegg tung og har høy kroppstålelighet og må lære seg å akseptere håndtering av familiemedlemmer så vel som fremmede, f. eks veterinær og utstillingsdommere. Pelsstell og forebyggende helsepleie må den også lære seg å godta.

 

Dette er særdeles viktig siden rasen er utsatt for våteksem (høsteksem/hotspots).

Sankt bernharden kan snappe eller nafse, man ser det i bruk når hunden ønsker avstand. Dette kan skje når uvedkommende prøver å ta kontakt med hunden og den står i hundegård eller bånd, når hunden vil holde andre unna reviret eller familiemedlemmer, eller hvis noen kommer brått på/løpende. I det siste tilfellet er det gjeteregenskapene som slår igjennom, - instinktet tilsier at vedkommende skal stanses og kanskje drives unna, eller inn i flokken alt ettersom personen er en utenforstående eller tilhører familien.

Den bruker også munnen og griper etter hender når den er opprømt og glad, uten at det ligger vonde hensikter bak. Dette er selvfølgelig adferd som kan skremme den ukyndige, men er like fullt et resultat av rasens arbeidsbakgrunn og kan bare dempes, ikke trenes bort.

St. bernharden bruker forlabbene mye. Både i lek og i hagens blomsterbed. I lek er det viktig å ta hensyn til hvilke lekekamerater st. bernharden får, en liten tibetansk spaniel vil nok ikke komme ifra det uskadd når en stor vennligsinnet pote kommer klaskende.

Graverefleksen kan man spore tilbake til hundens snøredningsarbeid hvor funn

av personer ble markert ved ivrig graving. Den kan godt finne på grave når den kjeder seg.